Verdsetter du livet?
Hva er et menneskeliv verdt? Mange vet å verdsette sitt eget liv. Noen går så langt at de søker å forlenge sitt liv ved å fryse ned sin kropp i håp om at teknologien skal klare å gjenopplive dem i framtiden. Det er også de som håper at vi med teknologi skal kunne sinke og kanskje stanse aldringsprosessen, og derigjennom gi oss et veldig langt liv. De med makt har siden urtiden gått ekstremt langt i å søke evig liv for seg selv. Pyramidene i Egypt ble bygget som en slags utskytningsramper for faraoene inn i det neste liv.
Andres liv derimot ser ut til å blir verdsatt på langt nær like mye. Med hvilken lettet har ikke mange liv blitt kastet bort i kriger for konger, sivilisasjoner og ideologier? Hvor mye lidelse som kunne vært unngått om vi hadde verdsatt andres liv like mye som våre egne. Det virker som hvor rikere mennesker blir hvor mindre bryr de seg om de fattige, og hvor mektigere mennesker blir hvor mindre bryr de seg om de maktesløse.
I vårt moderne vestlige demokrati så er det derimot ikke slik. Vi bryr oss om de fattige, lytter til de stemmeløse og hjelper de maktesløse. I alle fall for de som er borgere av nasjonalstaten. Dessverre er dette bildet veldig avhengig av hva vi velger å se og ikke, og i hvilke grad vi velger bekvemme definisjoner. For hvor mye betyr et annet liv dersom det blir ubehagelig?
Det er et mørke i hjertet av det vestlige demokratiet. Men før jeg går inn på det så vil jeg fastslå noe som burde være en selvfølge: Vi må vurdere våre handler etter hvilke langsiktige konsekvenser de får, så langt det er mulig å forutsi dem. Vi kan ikke bare se på hvordan tilstanden er akkurat nå i dette øyeblikket, men hvordan de kan blir og hvordan våre handlinger vil endre dette.
Mørket jeg snakker om ligger over en fase av livet vi alle har vært igjennom, nemlig fosterstadiet. Det er de som sier at fosteret ikke er et menneske, men bare et foster eller en celleklump. Det er sant at et foster bare består av celler, men også voksne består bare av celler. Voksne er bare en større celleklump. Det hevdes at fostre ikke er noe fullverdig liv og at de ikke har krav på samme juridiske beskyttelse. Fosteret er noe mindre enn ett menneske, men allikevel er det noe alle har vært.
Nå kommer jeg tilbake til det jeg sa om å vurdere våre handlinger utifra de langsiktige konsekvensene. For uansett hva du velger å definere et foster til å være så er de langsiktige konsekvensene av en abort uomtvistelige. De langsiktige konsekvensene er at veldig mange som kunne ha levd ikke lever i dag på grunn av abort. Dette er ingen mening, ideologi eller et standpunkt, men et ubestridelig faktum. Når vi gjør våre valg så må vi ta utgangspunkt i dette.
Det er med forferdelse jeg ser med hvilken lettet dette aksepteres, og med hvilken makt dette forsvares av vestlig sekulær ideologi. Det ubehagelige faktum at fosterstadiet er begynnelsen på livet defineres bort, mens kvinnens vanskelige situasjon fremheves.
Nå er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det kan være ytterst krevende å måtte bære fram og ta vare på et barn alene, og hvordan dette setter en stopper for de planer og drømmer kvinnen måtte ha. Dessverre er det slik at mannen som oftest ikke stiller opp. Selv om mannen er like moralsk ansvarlig for graviditeten, så er det enklere for mannen å rømme fra konsekvensene. Vi må slutte å klandre kvinner som blir uønsket gravide, eller bringe skam over de som bærer fram barnet.
På tross av dette så kan ikke abort være "den endelige løsningen" på "problemet". For retten til liv trumfer det meste av andre hensyn. På samme måte som at ytringsfriheten på ingen måte er absolutt, men må vike for andre viktigere hensyn, der den kanskje viktigste er retten til liv, så må vi også i dette tilfellet sette de ulike hensyn opp i mot hverandre og se hva som er viktigst. Vi må se etter andre måter å hjelpe kvinner som blir gravide og som mangler støtteapparat eller på andre måte vanskelig kan passe på et barn. Vi må anerkjenne den vanskelige situasjonen uten å ty til det ekstreme alternativet det er å ta liv.